Raufoss: Svein Baastad - Roy Strandbakke, Leif Solbakken - Svein Solberg, Ola Vildåsen, Bjørnar Ottesen - Hans Bjerregård, Johnny Bekkelien, Terje Skaugerud, Erik Østeng, Kjell Ellingsen.
Akershus Arbeiderblad 03.05.65
"Svært mange hadde snudd tommelen ned for LSK før seriestarten mot Raufoss på Åråsen i går, men takket være sterkt og innsatsfylt forsvarsspill og pågående angripere ble det 2-0 og to meget kjærkomne poeng. Og så ufortjent var heller ikke disse poengene. Lillestrømlingene, som vel ikke visste hvor de sto foran denne kampen, lot Raufoss-spillerne få taket på midtbanen i de lengste periodene, men demmet godt opp i forsvar og angrep selv med periodevis drivende og godt løperspill. Denne taktikken holdt da også. I første omgang f.eks. fikk Raufoss et meget markant overtak på midtbanen, men innsatsfylt forsvarsspill rev gang på gang opp Raufoss-tilløpene. Etter hvert som gjestene fikk maset tilstrekkelig på midtbanen uten å få noe ut av det spillemessige overtaket, løstes spillet seg opp, og i 2. omgang hadde LSK alt i alt like mye av spillet. Sjansemessig var det ingen tvil om hvem som klarte seg best. Ja, LSK var faktisk nærmere 3-0 enn Raufoss var 2-1." (Akershus Arbeiderblad 03.04.65) [1].
1 - 0: "Ledelsen kom etter 34 minutter. Etter corner på høyresiden gikk ballen ut til Per Sæther igjen. Han la pasningen til Kjell Degerstrøm som headet fint i mål (Akershus Arbeiderblad 03.04.65) [2].
2 - 0: "Annen omgang åpnet med et meget sterkt LSK-press. Spillet var meget godt i en periode, og sjansene oppsto en masse. 2-0 kom da også etter 13 minutter. Jan-Thore Berntzen trakk fint ut på høyresiden, driblet av en mann og passet til Egil Martinsen som scoret sikkert (Akershus Arbeiderblad 03.04.65) [3].
"Det indre forsvaret spilte innsatsfylt og godt. Siden Raufoss angrep med to spisser ble Finn Johansen trukket ned i midten mens Erik Hansen nærmest spilte back. C.h Per Berg og Johansen spilte begge meget godt og tok fullstendig luven fra de to spissene. Sistnevnte beviste nok en gang at han har blitt en fin forsterkning, mens Berg, som er i det militære ved Kongsberg og har fått lite kamptrening i år, overrasket oss meget. Det er mye som tyder på at han går mot en fin sesong. H.b. Hans Bjørn Eidholm som spilte en del bra kamper for LSK for et par år siden, åpnet meget famlende, men spilte seg stort opp. I mål leverte Roar Sand en meget god kamp" (Akershus Arbeiderblad 03.04.65) [4].
"Vinghalfene sviktet påtagelig i 1. omgang, men nykommeren Kjell Degerstrøm (ex. Bardufoss) spilte seg stort opp etter pause. Makker Erik Hansen fikk derimot lite til. Angrepsspillet var nokså ujevnt, men med avgjort mye positivt periodevis. Hvem man vil trekke fram her, er faktisk en smaksak. Vi får del synes Egil Martinsen (i.v.) var den mest nyttige, selv om det har tendenser til å bli litt for puslete. Ellers så er det mye som tyder på at Jan-Thore Berntzen går mot en bra sesong, mens Åge Buer viste framgang fra siste treningskamp. Per Sæther (gikk ut ved pause) hadde enkelte bra glimt og fjorårsjunioren Per Altenborn har utvilsomt stoff i seg til å bli en fin spiller. Per Ytre-Eide var som vanlig pågående og frisk, selv om han ikke lykkes helt med skuddene denne gang" (Akershus Arbeiderblad 03.04.65) [5].
Aurskog IL: Jan Myrvang - Tor Arnesen, Erik Løkke - Hugo Hagen, Ole M. Haug, Svein Bergerud - John Jensrud, Arve Solberg, Kai Quille, Jan Solberg, Svein Næss.
"Aurskog vant denne kampen først og fremst på større bevegelighet og bedre tempo, men jeg synes seieren var alt for stor. Det sviktet på mye hos oss i dag og det kan synes som om vi ikke har funnet den rette lagoppstillingen ennå. Særlig var svikten på midtbanen stor og det ble alt for ofte for stort tomrom mellom løperne og forsvaret, som for øvrig alt for ofte hadde tendenser til å stå igjen når Aurskogs angrep var brudt. Sjanser manglet vi derimot ikke på - det var svært merkelig at vi ikke scoret 2-3 ganger. Ellers er det svært sjelden å se så mange scoringssjanser i en kamp som tilfellet var denne gang. Slik kampen kom til å arte seg, var det fortjent at Aurskog fikk begge poengene, men med bedre hell i 1. omgang kunne kampen ha endt annerledes. Midt i 1. omgang - da det sto 0-0 hadde vi på fire forskjellige angrep så store scoringssjanser som overhode mulig. Like etter den siste av disse sjansene, gikk så Aurskog rett opp og scoret, for øvrig et angrep som måtte være offside", uttalte LSK-trener Henry Mathiesen til Akershus Arbeiderblad (10.05.65) [6].
1 - 0: "På et kontrastøt - i det 27. minutt - havnet så ballen plutselig hos Kai Quille som sto helt alene i fri posisjon og scoret. Imidlertid "luktet" denne scoringen meget av offside" (Akershus Arbeiderblad 10.05.65).
2 - 0: I det 33. minutt dro Aurskog opp et et fint angrep på høyre-siden. Arve Solberg passet så til broren Jan som headet elegant i mål. 2-0 i 1. omgang var avgjort for mye" (Akershus Arbeiderblad 10.05.65).
3 - 0: "Aurskogs økning til 3-0 kom etter 18 minutter. Kai Quille skjøt et tilsynelatende "ufarlig" skudd, men ballen spratt på en ujevnhet i bakken foran Roar Sand i LSK-målet (Akershus Arbeiderblad 10.05.65).
"LSK skuffet atskillig. Ja, vi vil gå så langt som å si at bare tre mann holdt 2. divisjonsstandard denne gang: Finn Johansen (v.b), Jan-Thore Berntzen (c.f) og Roar Sand (keeper). Roar var nok noe uheldig med den siste scoringen, men det er ham absolutt unnskyldt. Det som først og fremst svikter på for tiden, er midtbanespillerne. Det var nemlig bare i korte perioder laget klarte å hevde seg i kampen om midtbanen, og angriperne hadde alt for dårlig støtte bakfra. Mye vil imidlertid være gjort med et par forandringer", Akershus Arbeiderblad (10.05.65) [7].
Lillestrøm SK: Roar Sand - Hans Bjørn Eidholm, Finn Johansen - Per Berg, Kjell Degerstrøm, Reidar Solheim - Per Sæther, Per Ytre-Eide, Jan-Thore Berntzen, Egil Martinsen, Gunnar Beinnes.
Ørn-Horten: Rolf Winther Johansen - Sigurd Dahl Hansen, Ruben Teigen - Kjell Ramberg, Oddvar Been, Leif Andreassen - Jan Olav Andersen, Reidar Dørum, Tore Gulbrandsen, Tore Johansen, Jan Borgen.
Akershus Arbeiderblad 19.05.65
Akershus Arbeiderblad mener LSKs fjerde mål var et selvmål mens i boka til Christian Lunde Nilsen og Arnfinn Fagerli er Kjell Degerstrøm kreditert scoringen.
"Nå var det framgang igjen. Det var avgjort mye bra tendenser denne gang, og jeg tror vi nå har funnet stilen. Ennå er det kanskje for ujevnt, men det var mest positivt, og jeg tror det er grunn til å se fortsettelsen optimistisk i møte. Ørn spilte dårlig i dag, det er så, men et lag er ikke bedre enn det motstanderen tillater. Vi lykkes nemlig også fint på midtbanen i de lengste periodene, og Ørn kom sjelden eller aldri i gang. Og på vårt store overtak - ikke minst sjansemessig - burde vi ha vunnet en enda klarere seier", uttalte LSKs hovedtrener Henry Mathiesen etter kampen (Akershus Arbeiderblad 19.05.65) [8].
"Ja, vi er ikke et øyeblikk i tvil om at Horten-laget er det dårligste vi noen gang har sett i 2. divisjon" (Akershus Arbeiderblad 19.05.65.)
1 - 0: "Kom i det 39. minutt, da Ytre-Eide scoret på et godt skudd som gikk i mål via stanga".
2 - 0: "Fire minutter senere (etter 1-0) handset en Ørn-forsvarer i feltet, og Jan-Thore Berntzen scoret sikket på straffesparket".
3 - 0: "Økingen til 3-0 kom fem minutter etter pause. Per Sæther skjøt et hardt skudd som keeper ikke klarte å holde, og Berntzen scoret på returen.
4 - 0: I det 18. minutt må nærmest karakteriseres som selvmål. Kjell Degerstrøm sendte i vei et skudd fra godt og vel 20 meter som hadde gått utenfor, men en Ørn-back beinet ballen i eget nett.
"LSK benyttet denne gang et slags tillempet 4-3-3 system med Egil Martinsen, Kjell Degerstrøm og Finn Johansen på midtbanen, noe som avgjort forløp heldig. De fire "spissene" Per Sæther, Per Ytre-Eide, Jan-Thore Berntzen og Gunnar Beinnes - er alle vanligvis meget målfarlige, men lørdag ble det derimot spolert veldig mange målsjanser, trass i fire mål. Men med en (les: Richardsen) i denne rekka til å roe spillet litt og til å ha overblikket, samt ikke være redd for å skyte når sjansen byr seg, er vi ikke i tvil om at seieren var blitt dobbelt så stor". - Positivt forsvar: "Nå var kanskje ikke Ørn-angriperne så vanskelige å stoppe denne gang, men like fullt overrasket forsvaret oss noe. Per Berg spilte meget fornuftig og godt som senterhalf lørdag. Og når vi føyer til at han bare noen få timer før kampen var med på en hard utmarsj i det militære, forstår man sikkert hvilken imponerende innsats han ytet denne gang. I mål hadde Roar Sand en ny god dag. På midtbanen fant Egil Martinsen seg godt til rette lørdag. Fortsatt er hans spill ennå litt for "puslete" periodevis, men han er på rett vei. Finn Johansen var flyttet opp som vinghalf og kom bra fra det. Styrken har han på defensiven. Makkeren Kjell Degerstrøm er også på rett vei, men det mangler fortsatt noe før man kan være helt fornøyd (Akershus Arbeiderblad 19.05.65) [9].
Lillestrøm SK: Roar Sand - Hans Bjørn Eidholm, Finn Johansen - Egil Martinsen, Per Berg, Reidar Solheim - Per Sæther (Oddvar Richardsen fra 30.), Per Ytre-Eide, Jan-Thore Berntzen, Åge Buer, Gunnar Beinnes.
Lisleby FK: Thor Johansen - Roy Kristiansen, Tom Zachariassen - Dagfinn Thorvaldsen, Per Martinsen, Morten Helgesen - Leif Andersen, Jan Nilsen, Kai Nilsen, Thorbjørn Olsen, Odd Gunnar Gundersen.
Oddvar Richardsen for anledningen med drakt nummer 13. Foto: RB.
Romerikes Blad 24.05.65: "LSK ble snytt for straffe - og poeng. Svakt forsvarsspill ved de to Lisleby-målene. Sterk 2. omgang av RICHARDSEN". Oddvar Richardsens gjeninntreden på laget og straffesparket LSK ble snytt for tre minutter ute i 2. omgang, er utvilsomt det man husker aller best fra kampen på Åråsen lørdag, der Lisleby seiret 2—1 etter å ha ledet 1—0 ved pause. Gunnar Beinnes var i klar posisjon 5—6 meter fra mål da han ble hektet bakfra, men dommeren, Odd Johannessen fra Vang, lot bare hendelsen passere. — Jeg var i tvil om hva som egentlig hendte og lot derfor tvilen komme den Forsvarende part tilgode, uttalte han i garderoben etter kampen. Vi tror det var svært få av de ca. 1000 tilskuerne på Åråsen som var i den samme tvil som dommeren! Selv uten dette straffesparket burde LSK ha sikret seg minst et poeng i denne kampen, på bakgrunn av den relativt gode annenomgangen. Da ble Lisleby presset meget hardt over på defensiven i de lengste periodene, og det manglet heller ikke på scoringssjanser. Men svært dårlig skuddferdighet og rett og slett sommel gjorde at flere helt åpne sjanser ble spolert. Det er utilgivelig å spolere så mange måltilbud! LSK-BRØLER at Lisleby gikk til pause 1-0 ledelse (Kai Nilsen) er det for så vidt ikke noe å utsette på selv om opptakten til scoringen, som tre minutter før pause, ble gjort av LSKs h.b. Lisleby åpnet best, mens LSK hadde sin periode midt i omgangen. På slutten kom så gjestene sterkest. Imidlertid artet denne omgangen seg nærmest som "stillingskrig" på midtbanen. Omgangens største sjanse hadde imidlertid Lisleby, da Kai Nilsen skjøt over fra fem meters hold. Lisleby åpnet best i 2. omgang og allerede etter to minutter ble en Lisleby-angriper plutselig alene med LSK-keeperen. Bare minuttet etter kom så den før nevnte hendelsen som burde kvalifisert til straffe. Denne omgangen ble i en meget sterk grad preget av hjemmelagets friske offensiv. I det 16. minutt var det klart for 1 —1. Jan-Thore Berntzen skjøt, keeper halvklarte og Gunnar Beinnes scoret på returen. Trass i de HELT STORE SJANSENE ble det altså ikke flere scoringer på LSK. Fem minutter før slutt, i en sterk LSK-periode fikk så Lisleby et spredt oppløp, forsvaret var svært åpent og Kai Nilsen kunne sørge for Lislebys seiersmål. LSKs første omgang var svak, men etter pause ble det avgjort vist mye positivt som lover bra. Men det vart trist å se på den ineffektive angrepsrekka. Det var gledelig å se Oddvar Richardsen i aksjon igjen. Han var ikke satt opp på laget, men da Per Sæther ble skadet en snau halvtime ute i 1. omgang kom Oddvar inn. Han mangler trening ennå, men han gjorde så avgjort fyldest for seg. Ja, han var klart rekkas beste selv om han tok en del pauser. Så å si alt som ble skapt av sjanser var han delaktig i. At han IKKE HAR GLEMT Å SKYTE fikk vi også klar beskjed på. Vi noterte bl. a. et knall-hardt skudd fra ca. 20 meter midtveis i 2. omgang som traff stanga så hele målet sto og ristet. Det hadde vi undt en bedre skjebne! Ellers var det nokså ujevnt i rekka. Det svingte fra det helt gode til det helt dårlige. Jan-Thore Berntzen f. eks. glimtet til så det var en fryd innimellom, mens han andre ganger igjen rotet noe alldeles forferdelig. Ja, vi tar ikke hardt i når vi sier at han burde ha scoret MINST to ganger på de fine tilbudene han fikk. Bakover i rekkene gjorde FINN JOHANSEN på nytt en god kamp som venstre half, mens makkeren, Egil Martinsen, var helt utenfor denne gang. Forsvaret klarer seg stort sett bra, men enkelte store tabber drar ned på helhetsinntrykket. Slik som h.b. Hans Bjørn Eidholm f. eks. Han spilte jevnt godt, men hadde noen horrible «brølere», som bl. a. den som ga Lisleby det første målet. Vi synes v.b. Reidar Solheim klarte seg best av de to, trass i alt. C.h. Per Berg klarte seg stort sett bra, men kom på «glattisen» i enkelte tilfeller i 2. omgang på Lislebys hurtige kontrastøt, bl. a. ved den andre scoringen. Roar Sand i mål er det lite å utsette på [10].
Eik-Tønsberg (mangler 1 spiller): Harald Fredriksen - Arne Nilsen, Thorleif Gurmark - Tore Halvorsen, Thor Kåfoss, Erik Børstad - Reidar Bettum, Rolf Sperre, Svein Wollert Nielsen, Thor Solberg.
Lillestrøm SK: Roar Sand - Hans Bjørn Eidholm, Finn Johansen - Egil Martinsen, Per Berg, Reidar Solheim - Kjell Degerstrøm, Per Ytre-Eide, Jan-Thore Berntzen, Åge Buer, Gunnar Beinnes.
LSK manglet Oddvar Richardsen (skadet) og Per Sæther (skadet). Eik uten Johnny Skaug (benskade).
Akershus Arbeiderblad 31.05.65: "Meget svakt LSK-lag til kort i Tønsberg. Men den første Eik-scoringen var klar offside". Lillestrøm slapp heldig og lett fra 2. divisjonsoppgjøret mot Eik på Tønsberg gressbane søndag middag. 2-1 lød hjemmeseieren på. Et resultat som er alt for snaut i forhold til spillets fordeling på banen - men som også gir et uttrykk for Eiks ineffektive løperspill. Lillestrøm hadde et skudd mellom stengene i første omgang -og det ga scoring. Venstre half Finn Johansen skjøt - Eik-keeperen halvklarte, og i en mølje foran mål fikk Lillestrøms senterløper Jan Tore Berntsen ballen i nettet. 1-0 til Lillestrøm var også pauseresultatet. Etter sidebytte ordnet Eiks indre venstre Rolf Sperre opp med utlikning, da han fra en meget klar offside-posisjon fikk sette ballen bak Lillestrøms keeper. Samme mann la på til 2-1 noen minutter senere og da var det ikke tvil om scoringens godkjennelse, for ballen suste i nettet etter fint langskudd. LSK leverte utvilsomt sin dårligste seriekamp for året. Spillet var nemlig så dårlig, særlig i 2. omgang, at det bare var å gi seg over. Særlig ille var det på midtbanen, men også angrepet var det meget svakt. Nå gjorde det imidlertid sitt at hverken Oddvar Richardsen eller Per Sæther kunne stille opp p.g.a. skader. Hele det indre forsvaret klarte seg bra. Best var ch. Per Berg, som fullstendig tok «pepen» fra Eik-centeren. Ellers var h.h. Hans Bjørn Eidholm i fremgang igjen fra Lisleby-kampen. I mål viste Roar Sand på nytt solid form. Noen av hans redninger var absolutt av beste merke, Ellers bør også v.h Finn Johansen trekkes fram. Alt i alt ble det et middelmådig oppgjør, hvor man sterkt savnet skikkelige skudd. Det var regnvær og omkring 1200 tilskuere på tribunene, Karl Ovesen, Donn, var absolutt ikke heldig med oppgjøret [11].
Østsiden IL: Jan Hem Johansen - Johan Johansen, Johnny Gundersen, Willy Robert Nilsen, Jan Hermansen - Svein Karlsen, Egil Olsen - Kai Johnsen, Bjørn Molteberg, Jan Johnsen, Åge Singdalsen.
Lillestrøm SK (4-3-3): Roar Sand - Kjell Martinsen, Hans Bjørn Eidholm, Finn Johansen, Reidar Solheim - Jan Guldhaug, Per Sæther, Arve Sundby - Jan-Thore Berntzen, Per Ytre-Eide og Gunnar Beinnes.
Romerikes Blad 14.06.65: LSK startet kampen med en 4-3-3 formasjon "med det for øyet å sikre i all fall det ene poeng", men "endret spillernes slagplan til et tilnærmet 4-2-4 formasjon" for å sikre poengene.
Romerikes Blad 14.06.65: "Reservepreget LSK-lag KJEMPET meget godt mot Østsiden - og 2-3. Lå under 0-2 ved pause, snudde kampen til fortjent seier". Det går opp og ned her i verden — også i fotball. Forlige helg var nok de fleste LSKs tilhengere som overvar cupkampen mot Stange, overbevist om at dette laget ikke skulle kunne greie å plukke flere poeng, iallfall før sommerferien. Det var således et svært nederlagsdømt og reservepreget LSK-lag som entret banen på Østsiden i Fredrikstad lørdag ettermiddag. Selv om tipsene på forhånd var klart i hjemmelagets favør VILLE dagens LSK-ere noe annet enn nettopp dette å tape viktige poeng, og seiret helt fortjent 3-2 etter at Østsiden hadde ledet 2-0 halvspilt kamp. LSK startet kampen med en 4-3-3 formasjon med det for øyet å sikre i allfall det ene poeng. Laget stilte opp slik: Roar Sand — Kjell Martinsen, Hans B. Eidholm, Finn Johansen, Reidar Solheim — Jan Gullhaug, Per Sæther, Arve Sundby - Jan-Thore Berntzen, Per Ytre-Eide og Gunnar Beinnes. Her ble Reidar Solheim tildelt den vanskelig "oppasser-jobben" på Østsidens landslagsspiller Egil Olsen. Spillet foregikk i grunnen på midtbanen i store deler av første omgang, og det bølget fram og tilbake mellom begge lags 16-meterfelt. Vi noterte en god heading fra vertenes y. v. Aage Singdalsen som Roar Sand mesterlig bokset til corner. Første halvtimes største sjanse! I det 30. min. ble Østsiden tildelt straffespark etter «felling» av Egil Olsen, og h. h. Willy R. Nilsen plasserte ballen utagbart i hjørnet — 1—0. Scoringen satte mer liv i Lillestrømlaget og pasningsspillet var i perioder fint og metodisk, uten at man kan si at de store målsjanser kom på løpende bånd som følge av dette. Det skulle tvert om bli Østsiden som scoret nok en gang, og denne gang var cfw. Bjørn Molteberg scoreren idet han headet en retur fra tverrliggeren i mål. Men mer om Østsidens scoringer annet sted i dagens sportsspalter! Alt i alt en noe tam 1. omgang når man ser på rene målsjanser, men periodevis bra flyt i pasningsspillet. LSK hadde vel så mye av spillet som vertene, men det var etter forholdene helt jevnt. Med 0—2 i mot holdt det jo ikke med et defensivt 4-3-3 system for å sikre poeng, og Henry Mathiesen og Alf Martinsen endret spillernes slagplan til et tilnærmet 4-2-4 formasjon. Innsatsen ble om mulig skrudd enda et hakk opp, og allerede i kampens 2. omgangs 10. min. kunne vi notere på blokken kampens største sjanse inntil da fra LSK’s side: Y. v. Gunnar Beinnes skjøt knallhardt over fra 8 —10 m hold. Bare to minutter senere var reduseringen et faktum. Y. h. Jan T. Berntzen «randet» i kjent stil et par forsvarere og innlegget headet Beinnes i mål via en forsvarer. Scoringen virket som en vitamininnsprøtning for LSK, og det brukbare — om enn noe blasse — spillet før pause gav seg nå utslag også i gode scoringstilbud. Utlikningen lot likevel vente på seg, men i det 33. min. var den et faktum. Det var y. h. Jan T. Berntzen som scoret på fin-fin pasning fra i. v. Arne Sundby. Samme Sundby la bare to minutter senere nok en ball inn foran mål, og cfw. Per Ytre-Eide «gikk i været» sammen med Østsidens keeper og en forsvarer. Ballen ble elegant stusset fra Ytre-Eides pannebrask og i mål, og dermed var 0—2 blitt til 3—2! For LSK’s spillere og ledere be sluttminuttene ulidelige lange. Klokken tikket og gikk,spenningen holdt seg mens Østsiden kjempet febrilsk for å utlikne. Laget hadde da også et par drabelige sjanser i kampens siste minutter. Kampens «clou» kom 15 sekunder før slutt. H. b. Kjell Martinsen reddet mål ved å heade ut på selve målstreken, og c.h. Hans B. Eidholm fikk det knallharde påfølgende skuddet i kroppen. Ved den anledning hadde LSK et par dusin engler som vakt ved buret! Seieren var helt fortjent. Laget spilte taktisk meget godt, og innsatsen var meget god over hele linjen. Best på laget var v.b. Reidar Solheim som nøytraliserte Egil Olsen fullstendig. Den «vikarierende» c.h., Hans B. Eidholm, var sterk med fine framspill. V. h. Finn Johansen leverte kanskje sin beste kamp for LSK, sterk i taklingen og svært god som den «allestedsnærværende» i lørdagens opplegg, der nettopp han var en viktig brikke. H. h. Jan Guldhaug hadde årsdebut på laget, og han var jevnt god. I løperrekken var y, h. Jan T. Berntzen en klar ener, og særlig etter pause tok han fram mye av sitt hurtige og sjanseskapende vingspill. Keeperen Roar Sand vist at toppformen var stabil og han tok det som kunne tas. en det var altså laget som HELHET som seiret, med innsats og iver etter «å reise kjerringa» etter den svake kampen forrige helg [12].
Romerikes Blad 14.06.65: GALT straffespark og offside-mål på Østsiden: Dommeren, Arne Skjærum, Skiens/ Grane, skulle komme til å spille hovedrollen i kampen mellom Østsiden og LSK på Østsidens bane i Fredrikstad. Undertegnede hadde før denne kamp sett mange forskjellige måter å praktisere straffespark-regelen, men vi har aldri sett denne blitt tolket på Skjærums vis før. Det typiske for situasjonen var at spilleren som etter dommerens mening ble «felt», Egil Olsen, spontant sa i det han reiste seg opp da «forseelsen» var et faktum: «Det var ikke frispark, dommer». Han ventet tydeligvis frispark mot Østsiden for «regel-bruddet»! Østsidens andre mål var følgende situasjon i korthet: Østsiden fik tildelt frispark, korrekt nok, 20 meter fra mål ute på siden. Y. h. Egil Olsen tok frisparket som gikk via Roar Sands hender i tverrliggeren og ut til cfw. Molteberg som headet i mål. Men.... det essensielle var, at i det øyeblikk frisparket ble tatt, stormet i. h. Kai Johnsen mot buret, og han befant seg på målstreken da Molteberg headet i mål! Endog bak LSKs keeper. Kun en forsvarer var innenfor og følgelig offside! En meget infløkt situasjon, men målet skulle vært annullert. Konklusjon: Vertenes 1. mål. Ingen forseelse. Vertenes 2. mål. Offside. Det hører med til historien at dommeren også ellers hadde flere rare ting for seg, og at han neglisjerte sine linjemenn alt for ofte [13].
Gjøvik/Lyn: Stein Morris Mellum - Rolf Hagen, Jan Stenvold - Bjørn Rime, Odd Hermansen, Per Robert Larsen - Knut Jensen, Harald Bersås, Rolf Bjørn Backe, Erik Johansen, Knut Solbrækken.
Romerikes Blad 21.06.65: "Lillestrøm spilte med et tillempet 4-3-3 system"
Romerikes Blad 21.06.65:LSKs BESTE kamp på lenge. Det TAKTISKE trekket holdt til fulle - og fortjent seier. Et mer inspirert og sjanseskapende spill enn det LSK leverte før pause mot Gjøvik/Lyn på Åråsen i går er det svært lenge siden vi har sett fra den parten. Da var samtlige med i et innsatsfylt, hurtig og ganske presist spill som gang på gang fikk det noe tunge Gjøvik/Lyn-forsvaret på gyngende grunn. Det ble da også en helt fortjent 3—0-ledelse ved pause, noe som for øvrig sto kampen ut. Det ble for øvrig meget fin taktisk seier, da opplegget holdt til fulle. Det har med årene blitt ganske lenge mellom hver gang LSK leverer virkelig lovende spill, slik tilfellet var før pause denne gang. Da humret mange av de trofaste patriotene fornøyd, det var nemlig mye som minnet om spillet for 3-4 år siden. Og det gledelige var at samtlige leverte så fin innsats denne gang, og man må si at laget var uten direkte svake punkter. TRE FINE MÅL. Det LSK først og fremst vant denne kampen på, var større bevegelse og ikke å forglemme bedre innsats enn sine motstandere. Spillemessig var lillestrømlingene best 1 1. omgang og 3-O-ledelsen ved pause er det således ingen som kan si noe på. 1—0 kom etter 17 minutter. Per Sæther spilte Oddvar Richardsen fint fri og Oddvar scoret lett. Tre minutter senere forserte Jan-Thore Berntzen seg fint fram på høyre siden, skjøt fra skrå vinkel i motsatt stolpe og i mål. 3-0 kom fem minutter før pause. Richardsen driblet av to mann nesten ved dødlinja og la tilbake til Per Sæther som skjøt hardt i hjørnet. Og dermed tre meget fine scoringer. I annen omgang var det tydelig at LSK først og fremst spilte for å trygge seieren. Forsvaret ble tettet enda mer enn 1 1. omgang også, og Gjøvik/Lyn fikk taket på midtbanen i de lengste periodene. Men takket være meget sterkt forsvarsspill av lillestrømlingene ble det nokså få sjanser ut av det for Gjøvik/Lyn, selv om det ved et par tilfeller var ganske nære scoring. Men man skal heller ikke glemme de noe mer spredte, men slett ikke ufarlige LSK-angrepene. Sjansene som oppsto her i denne omgangen, var minst like farlige som Lyns. 4-3-3-SYSTEM. LSK spilte denne gang med et tillempet «4-3-3-system», noe som 1 høyeste grad falt heldig ut. Man var før kampen klar over at det var Gjøvik/Lyns indre trio som ville bli den store trusselen og at det først og fremst måtte demmes opp 1 midten. De fire i de bakre rekker klarte seg overraskende godt, og den så beryktede trioen kom aldri skikkelig i gang. Det er svært lenge siden vi har sett så godt og ikke å forglemme innsatsfylt forsvarsspill av LSK. Selv om alle fire var gode, vil vi trekke fram de to i midten, Per Berg (overrasket stort) og Finn Johansen, men Reidar Solheim og Hans Bjørn Eidholm skal som man skjønner, også ha fin attest. I mål gjorde Roar Sand igjen en fin kamp, og beviste på nytt at de mange gode kampene tidligere i år ikke er noen tilfeldighet. <br< BRA PÅ MIDTBANEN. Mange skrudde tommelen ned for de tre midtbanespillerne før kampen, og det var nok alt i alt denne delen av laget som overrasket mest. Riktignok ble det en del feilpasninger i kampens gang, men dette ble oppveid av en finfin innsats og viljen til å kjempe. LSK ble nemlig ikke — kampen sett under ett — underlegen i banespill, selv om altså Gjøvik/Lyn overtok en del etter pause. Best her var Per Sæther, som virkelig leverte en meget god kamp. Ja, det er svært lenge siden vi har sett Per spilt så godt, men også Per Ytre-Eide overrasket meget positivt i denne for ham noe uvanlige oppgaven. Jan Guldhaug gjorde vel stort sett det man hadde ventet av ham. HURTIG LØPERSPILL. De tre hurtige og sjanseskapende løperne — systemet var imidlertid så smidig lagt opp at det ofte var både fire og fem mann fremme i angrep — boltret seg stort før pause, mens det etter pause vel tok for mye på kreftene. Denne gang fikk ballen som regel gjøre arbeidet og hurtigheten ble utnyttet, og dermed kom det noe tunge Gjøvik/Lyn-forsvaret ofte ut å kjøre. Hvem man vil trekke frem som den beste av Oddvar Richardsen og Jan-Thore Berntzen, blir en smaksak. Gunnar Beinnes er kanskje noe teknisk uferdig, men han gjorde avgjort fyldest for seg. En stort sett bra dommer var Willi Fjeldstad, Askim. Ca. 2000 tilskuere så kampen [14].
Jan-Thore Berntzen bommet på et straffespark i 1. omgang.
Romerikes Blad 16.08.65: Raufoss fikk noen "billige" mål mot LSK lørdag - og 1-4. Slik kampen kom til å arte seg ble det en fortjent seier, men den var for stor. LSK brente straffe da kampen lå og vippet.
Man kan ikke på noen måte si at LSK fikk en heldig start av høstsesongen på Raufoss lørdag kveld, der vertskapet seiret hele 4—1, etter 1—1 ved pause. Spillemessig fikk vi overvære en kamp av middels god kvalitet, der hjemmelagets cupstil skulle komme til å sette sitt preg på kampen, og i perioder gjøre LSKs forsvar (med keeper inkludert) svært vaklende. Raufoss startet med et svart hektisk og oppjaget tempo, og laget hadde snart føringen i kampen i ren cupstil. Allerede i det 6. min. tok laget ledelsen. En lang hard pasning inn i LSKs forsvarsfelt, en "klabb og babb-situasjon" og ih. Johnny Bekkelien utnyttet det usikre forsvarsspillet. Scoringen ga Raufoss blod på tann, og laget hadde i det store og hele et markert overtak i kampens første kvarter. Så kom LSK etter hvert til hektene og på lagets første store sjanse ble y.h. Jan T. Berntzen hindret i feltet, og dommeren pekte ubønnhørlig på straffe-merket! Den samme Jan Tores forholdsvis bra plasserte straffa park ble mesterlig reddet av Raufoss’ keeper, men her skulle vel «straffen» gått om igjen fordi keeper var for tidlig ute? Men så i det 26. min. kom utlikningen etter en fin kombinasjon mellom Sæther—Berntsen—Richardsen hvor sistnevnte scoret sikkert. I det hele kunne vi notere et jevnt bra overtak spillemessig omgangen igjennom for LSK, selv om Raufoss’ rush-angrep i denne perioden hadde farlige tendenser. Av sjanser hadde vel l.h. Per Sæther de to farligste da han i løpet av et par minutter skjøt to ganger hardt i nettveggens utside. Ellers hadde både Berntzen og Richardsen gode skudd og headinger. LSK burde selv med Raufoss' farlige åpningsperiode ledet ved pause.
Etter pause begynte det med vekslende spill, men det skjedde i grunnen lite foran mål før 1 det 10. min. Raufoss fikk frispark ute på dødlinjen. Det som var tiltenkt som et innlegg havnet fra y.h. Erik Østengs fot og 1 mål og — 2—1. Scoringen ga Raufoss noe mer ro over spillet, og laget hadde en bra periode. LSK kom Imidlertid sterkt tilbake, og vi kunne notere en helt åpen sjanse ved i.v. Bjørn Myhre. En pen heading ved Berntzen var også faretruende nær scoring. Kampens reelle avgjørelse kom i det 23. min., og igjen ved i.h. Johnny Bekkelien. En forsvarer feilet på en lett ball, Bekkelien avanserte noen meter og skjøt hardt i mål. I kampens siste del mistet i grunnen LSK sin mer metodiske shortpasningsstil fra tidligere i kampen, og laget ble mer og mer revet med i «kick-and rush»- stilen til Raufoss. Allikevel kunne vi notere to store sjanser ved Myhre og en ved Richardsen. I det 44. min. kom nok en scoring, og 4—1. Etter utspill fra keeperen Roar Sand feilet en forsvarer, og den aggressive Bekkelien kan plassere ballen i tomt bur. Utrolig svak scoring fra LSKs side!
Man kan oppsummere slik: Til tross for 1—4-tap, etter forholdene jevnt spillemessig, men Raufoss’ spillemåte fant LSK ikke noe mottrekk for. Selv om alle Raufoss* mål var det vi vil kalle «billige» — sett fra LSKs side — vant Raufoss kampen fortjent på sitt pågående og aggressive spill. Best hoe LSK var c.h. Per Berg, selv om han feilet grovt ved Raufoss* siste mål. Ellers var v.h. Finn Johansen god og da særlig etter pause. Vinghalfmakkeren Egil Martinsen arbeidet også bra, men var noe anonym i perioder. Av løperne var c.fw Oddvar Richardsen bestemann, i.v. Bjørn Myhre var god før pause, men han falt sterkt av eter hvert. Dommeren Odd Kojen, Rosenborg, dømte svakt. Liten bevegelighet og dessuten en god del inkonsekvente og merkelige avgjørelser preget hans kampledelse [15].
Aurskog IL: Jan Myrvang - Ole Haug, Gunnar Saga - Erik Løkke, Hugo Hagen, John Jensrud - Svein Bergerud, Jan Solberg (Helge Ullerud fra 43.), Kai Quille, Arve Solberg, Svein Næss.
Romerikes Blad 30.08.65: LSK burde ha avgjort kampen alt i 1. omgang. Det ble et underholdene, men ikke velspilt Romeriksoppgjør. LSK best i 1. omgang, men mye Aurskog i 2. Det ble et dramatisk og spennende Romeriksoppgjør på Åråsen lørdag, mens det spillemessig ble langt dårligere enn ventet. Det er sjelden en ser så mange målsjanser bli spolert i en kamp. Verst i så måte var nok LSK, selv om Aurskog heller ikke var borte. Bl.a. klarte gjestene å misbruke et straffespark i 2. omgang. På sitt klare både spille- og overtak i 1. omgang burde LSK ha avgjort kampen før pause. Men slik kampen nå kom til å arte seg, hadde nok uavgjort gitt et bedre bilde av den enn 2—1. Imidlertid er det ikke tvil om at seieren gikk den rette veien når den først skulle gå en vei. Spillemessig ble det en nokså ujevn forestilling. Begge lagene hadde sine perioder med godt spill, men også de dårlige med svært mange feilpasninger. Imidlertid ble det sjelden mange fine sjanser for begge parter, og kampen ble i høyeste grad underholdende nok.
Faksimile av RB 30.08.65 — Det var en helt fortjent seier vi vant, sa en fornøyd LSK-trener Henry Mathiesen. — Vi var så mye bedre enn Aurskog i 1. omgang at vi burde ha sikret oss EN STØRRE LEDELSE enn 2—0 ved pause og dermed avgjort kampen. Vi regnet med at Aurskog nå ville satse sterkt i begynnelsen av 2. omgang for å prøve å snu kampen. Vi spilte derfor defensivt da og tettet igjen forsvaret. Aurskog-løperne «stanget» for det meste i «muren» og trass i deres ganske markante overtak i denne perioden, ble det ikke så svært mange farlige sjanser ut av det. Men det skal også være sagt at jeg var svært engstelig da Aurskogingene kjørte opp som verst. Men våre gutter red stormen fint av, og etter hvert jevnet det hele seg ut igjen. Aurskog hadde sine sjanser, det er så, men vi hadde bare enda flere og større, og sett på bakgrunn av vårt store overtak før pause, er det ingen tvil om at seieren gikk den rette veien, sa LSK-treneren. 2—0-ledelse sikret LSK seg i 1. omgang, noe som var fortjent nok.
ODDVAR RICHARDSEN var mann for begge scoringene. Den første kom etter 8 og 1/2 minutt etter pasning fra Per Sæther, og den andre etter 33 minutter. Ole M. Haug skulle dempe en poleball, men klarte det ikke ordentlig og den gikk til Richardsen som scoret sikkert. Aurskog hadde et meget godt tak på de første 15 —20 minuttene av 2. omgang, men takket være meget innsatsfylt forsvarsspill av LSK ble det ikke så mange åpne målsjanser som presset skulle tilsi. Alt etter 5 og 1/2 minutt synes det klart for redusering. Reidar Solheim felte Svein Bergerud innenfor 16-meteren og det kunne bare bli straffe. Hugo Hagen skjøt, men Roar Sand reddet mesterlig. Hagen markerte så tydelig hvor han ville skyte så jeg var forberedt, sa en fornøyd Sand etterpå. I det 17. minutt var det klart for 1—2. Hans Bjørn Eidholm slurvet med en ball og Kai Quille scoret. Kampen jevnet seg etter hvert ut igjen, og begge lagene hadde sine muligheter. Ja, de beste sjansene hadde faktisk LSK også i denne omgangen.
BRA C.H.-SPILL. Begge lagene skuffet utvilsomt en god del, og det som slo oss mest hos LSK var den ujevne innsatsen. Særlig gjorde dette seg gjeldende framover i rekkene. Forsvaret klarte seg stort sett bra, og her var innsatsen hele tiden på topp. Roar Sand i mål leverte en fin-fin kamp og i uteforsvaret var Per Berg den beste. Unge Per har vist meget fin framgang som centerhalf i år og er blitt en spiller av format. Han er blitt mer resolutt i tacklingene, avleveringene er stort sett gode og han er meget rask trass i størrelsen. Reidar Solheim var best av backene, mens unge Jan Tore Arnesen kom bedre fra debuten enn vi hadde regnet med. Begge vinghalfene, Finn Johansen og Hans Bjørn Eidholm, har sin styrke i det defensive, men støttet også bra oppunder rekka før pause. Klart best av dem var Johansen som alltid yter toppinnsats.
INEFFEKTIVT! Løperrekka var svært ujevn, og vi synes det ble kjempet litt for dårlig i enkelte perioder. Men når man først satte i gang ble det spilt seg til mange fine sjanser, men denne gangen skottet det på effektiviteten. I hvert fall 2/3 av de største sjansene pleier det vanligvis å bli scoring på. Særlig var Jan-Thore Berntzen uheldig i så måte i går. Han alene burde ha scoret minst to ganger da han var alene med Aurskog-keeperen. Richardsen føler seg ikke «pigg» om dagen og hans spill lider også under dette. Egil Martinsen hadde oppgaven som tilrettelegger i rekka, en jobb han klarte bra enkelte ganger. Men dessverre har det tendenser til å bli litt for puslete. Aurskog-forsvaret var ofte på gyngende grunn, og da særlig i 1. omgang. LSK angrep med fire hurtige «spisser», noe som skapte åpninger. Hugo Hagen fikk ofte to mann mot seg og kom på «mellomhånd» enkelte ganger.
Imidlertid var HAGEN DEN BESTE i forsvaret, dog uten å komme opp mot de siste kampene. Av vinghalfene hadde Erik Løkke en typisk defensiv oppgave, mens John Jensrud fikk ofre seg for det offensive, sammen med en noe defensivt-spillene indreløper Svein Bergerud. I enkelte perioder gikk det bra på midtbanen og laget klarte å hevde seg godt innimellom men det rette bindeleddet ble de ikke denne gang. Heller ikke denne gang fikk vi se noe større til det lette og presise angrepsspillet til Aurskog. Det går alt for ofte for smått og for mye på tvers, og de store sjansene uteblir. Nå viste nok Kai Quille litt framgang fra de to siste kampene, men han er ikke i form om dagen. Arve Solberg var også denne gang alt i alt den beste.
Han trivdes ikke på noen måte som ving i 1. omgang, men kom atskillig STERKERE SOM INDRELØPER etter pause. Svein Næss er fortsatt ustabil, men så er det også svært lenge mellom hver gang han får de rette ballene å arbeide med. Jan Solberg ble skadet i slutten av 1. omgang og ble erstattet med Helge Ullerud. Vi kan ikke forstå Aurskog-ledelsens disposisjon denne gang. Kjell Ødegård som avgjort var et positivt innslag i forrige kamp, var det ikke funnet plass til denne gang. Merkelig nok! Det var vel 2 000 tilskuere, og en noe ujevn dommer var Rolf Bjerkvoll, Vardal.
Romerikes Blad 06.09.65: LSK ikke kvitt bortebane-komplekset trass i ledelse. LSK holdt 1-0 til 14 minutter sto igjen mot Ørn. På søkktung bane på Lystlunden i Horten søndag ettermiddag fikk LSK hente nok et nederlag på bortebane, og kampen understreket i høy grad lagets variable spillestyrke, og altså «bortebanekompleks». LSK ledet for øvrig 1—0 ved pause og beholdt denne ledelse til 14 minutter gjensto av kampen. Ørns seier må sies å være fortjent sett på bakgrunn av lagets gode avslutning av kampen. Første omgang var helt jevnspilt. LSK hadde føringen i omgangens første halvdel, men laget virket liksom ubesluttsomt og lite resolutt i spillemåten. Et par gode skudd av Berntzen og Ytre-Eide i kampens åpningsminutter var i grunnen det man best husker fra den vedvarende pressperioden. Fem-seks hjørnespark ble også resultatløse. Ørn kom etter hvert mer med i spillet og omgangens siste del var nok Ørn i overtak, stort sett. Særlig tre hjørnespark fra venstre i rask rekkefølge ga vertene farlige situasjoner foran LSK-buret. Ellers virket LSK lite truet, og forsvaret leverte utmerket lagarbeid. Mot Slutten av omgangen kom LSK sterkere tilbake» dg minuttet før pause var det klart for 1—0. I. v. Oddvar Rlchardsen la pasningen, Ørns c h. feilet og cf.v. Per Ytre-Eide plasserte ballen i hjørnet. 1—0 var vel fortjent ved pause, men det var som sagt nokså jevnspilt. Etter pause dabbet nok tempoet av en del og spillet ble langt hardere. Det såpeglatte underlaget gjorde sitt til at det ofte ble sammenstøt og svært harde tacklinger. Likevel ble kampen fair uten noen særlige store ulovligheter. Spillemessig var det svært vekslende og jevnt, men Ørn viste nå langt farligere takter enn før pause, særlig høyresiden i angrepet med Ivar Mjøberg Og Bjørn Odmar Andersen skaffet LSKs forsvar atskillig bryderi. LSK hadde på sin side noen klare muligheter til 2—0, og særlig var y. h. Jan T. Berntzen nær scoring på et gjennombrudd midt i omgangen. Et skruskudd fra i.v. Oddvar Richardsen var og like ved scoring. Men så i det 31. minuttt kom Ørns utlikning, idet y. v. Erik Just Olsen headet et hjørnespark i mål. LSK hadde en kort periode etter scoringen, og man øynet faktisk nytt håp. Det brast dessverre. I det 39. min. økte Ørn til 2—1, og nå fikk laget i grunnen noe lett spill i et åpent LSK-forsvar. Og igjen var y. v. Erik Just Olsen sist på ballen.
LSK kan vel med gårsdagens nederlag skrinlegge alt håp om opprykk og kun konsentrere seg om å sikre plassen i divisjonen. Spillerne viste ikke på noen måte at høstformen var stabil, og det hele fortonet seg svært ujevnt. Forsvaret var jevnt bra 2/3 av kampen, men det falt sterkt av pinnen etter hvert. Løperrekken hadde enkelte gode tendenser, men ujevnt også her. Særlig ble det syndet veldig i avslutningene, enten var skuddene for dårlige eller ble mulighetene sløst bort i broderinger og dribling. Lagets bestemann var keeperen Roar Sand. Ch. Per Berg var best av utespillerne. H. h. Hans B. Eidholm kom ellers avgjort på plussiden. Ingen av løperne kom opp mot vanlig standard, og skal noen framheves må det bli y. h; Jan T. Berntzen som hadde en del farlige raider. Ellers viste cfw. Per Ytre-Eide stor vilje og pågåenhet, men han som alle de øvrige skjøt for lite og for dårlig. God dommer i slett ikke lettdømt kamp var John Eriksen, Rapid [16].
Romerikes Blad 13.09.65: LSK uten Oddvar Richardsen til kort mot Lisleby: 1-4!Men ledet en stund 1-0 og holdt 1-1 ved pause i Lisleby. Dermed la nedrykkingsspøkelset en klam hånd over LSK i og med nederlaget på 4-1 (1-1) mot Lisleby på Lislebys bane lørdag ettermiddag. På en regntung og vanskelig bane fikk vi overvære en kamp av middels god kvalitet, og hvor Lisleby nok var den førende part i de lengste periodene. Seieren var derfor helt fortjent, men resultatet var i overkant. 4—2 eller kanskje 5—3 hadde gitt et riktigere bilde. Et par av Lislebys mål virket svært lettkjøpte, men på den annen side hadde hjemmelaget noen svært klare målsjanser i kampens første 25 minutter. Men for å starte med begynnelsen så fikk i grunnen LSK «flying start» idet laget tok ledelsen 1—0 allerede i det 3. minutt. y.v. Per Altenborn la en «skreddersydd» pasning, og i.h. Jan Tore Bemtzen gjorde ingen feil. Den harde markkryperen satt kontant i hjørnet. Men dermed var det i grunnen slutt for LSK i en lang periode, og Lisleby "oppet" (?) seg svært. Det var vel nærmest et lite under at ikke Lisleby kom på «papiret» i denne 25 minutters perioden. Brorparten av skuddene gikk imidlertid over eller utenfor mål-åpningen. LSK begynte endelig så smått å komme i noenlunde gjenge etter hvert, men så — typisk nok — etter en tre—fire bra LSK-framstøt kom utlikningen som «lyn fra klar himmel», i det 30. minutt ved iv. Kai Nilsen. LSKs forsvar hadde maktet å holde unna i den lange pressperioden, men et kontrastøt inne i mellom egne angrep ga vertene lett spill! Slaget var så langt fra tapt for LSK ennå, og laget kom så avgjort på talefot med Lisleby-forsvaret. Vi noterte en meget pen heading av i.v. Per Ytre-Eide (37. min.) og en kanon i tverrliggeren av i.h. Jan T. Berntzen to minutter senere. Ellers kom ofte y.v. Per Altenborn fint fram og skapte fine muligheter med fornuftig spill. Y.h. Per Sæther var også fint med i galoppen. LSKs forsvar overdrev nok sine lange framspill, noe som alt for ofte «overspilte» midtbanespillerne. Dertil gav framspillene ofte Lislebys keeper lett oppgave. Etter forholdene jevn første omgang, men Lisleby kanskje noe i føring totalt. 1—1 kan likevel fullt forsvares etter LSKs gode avslutning av omgangen. Etter pause ble det hele liksom noe mer oppjaget og hektisk, og begge lag var til fulle klar over at viktige poeng sto på spill. Første omgang hadde nok tappet en god del krefter i det harde tempoet på den tunge banen, og tretthetstegnene kom tydelig tilkjenne etter hvert både i unøyaktig pasningsspill og mer «klengete» spill i nærkampene mann mot mann. Lisleby var det beste laget spillemessig i de lengste deler av omgangen, laget spilte framfor alt farligere i motstanderens målfelt. Det står ikke til å nekte for at vertene hadde de beste målsjanser omgangen sett under ett. LSK hadde også sine gode perioder, men angrepsspillet hadde en slem tendens til å klumpe seg midt etter banen. Målsjansene var nok tilstede, mange var de ikke, men med en noe bedre skuddferdighet kunne resultatet i protokollen vært bedre. For Lisleby scoret: I det 28. min. y.v. Thorbjørn Olsen, i.v. Kai Nilsen (34. min.) og i sluttminuttet cfw. Jan Nilsen. Ingen av LSK-spillerne presterte noen helt storveis kamp. Laget maktet liksom aldri ordentlig å få tak på midtbanen, og det ble derfor mer slit for de fleste spillerne, enn egentlig spill i ordets rette forstand. Likevel vil vi sette «arbeidsbien» v.h. Egil Martinsen som lagets ener. H.b. Jan Guldhaug kom fint fra sin første omgang, men han greidde ikke å følge helt opp etter pause. I løperrekken var i.h. Jan T. Berntzen bestemann, arbeidssom og ofte farlig (særlig aggressiv i 1. omg.). Y.h. Per Sæther var positiv, men han virket ikke særlig sugen «til å gå på mål». Y.v. Per Altenborn var bra før pause, men han kom ikke til sin rett senere i kampen. Det står da igjen å legge til at Oddvar Richardsen overvar kampen som tilskuer på grunn av skade, og Finn Johansen spilte ikke på grunn av militærmanøver. God dommer Henry Øberg, Falk, svake linjemenn og ca. 500 tilskuere.
Eik-Tønsberg: Svein Gunnar Førsund - Arne Nilsen, Thorleif Gurmark - Tore Halvorsen, Thor Kåfoss, Erik Børstad - Reidar Bettum, Rolf Sperre, Jonnie Carlsen, Thor Solberg, Henrik Roberg.
Oddvar Richardsen måtte ga banen med en skade i 2. omgang, det er ikke nevnt hvem som kom inn og erstattet Richardsen.
Romerikes Blad 20.09.65: "Dette ser ikke lyst ut, LSK. Så vel forsvaret som angrepet skuffet mot Eik, og 1-5." Det er svært lenge siden vi har sett LSK så helt «under båten» som på Åråsen i går. Det sviktet nemlig i alle ledd, og Eiks seier ble så klar som 5—1. Tønsberg-laget overrasket utvilsomt etter de siste kampene, men det var likevel ikke bedre enn at LSK i vanlig form absolutt burde ha kommet på talefot med det. Men forsvaret med ikke å forglemme keeper iberegnet, spilte periodevis meget svakt og gjestene kom altfor lett til i hvert fall tre av goalene. Samtidig spilte løperrekken i lange tider uinspirert og svært lite sjanseskapende. Eik-spillerne var atskillig hurtigere på ballen og kjempet gjennomgående bedre. Dessuten — ikke minst — ble det spilt atskillig mer direkte uten unødvendig dribling og «tråkling» som stadig gikk igjen hos LSK-spillerne. Etter dette store tapet og siden de øvrige kampene endte 0-0, har LSK nå for alvor fått «kniven på strupen». Og så svært meget var det ikke i går som ga bud om at man kan vente noen vesentlig bedring. Hva man skal si var verst av forsvar og angrep, er en smaksak, det var faktisk like dårlig.
Det er svært mye som tyder på at laget dessverre er HELT UTE AV FORM om dagen. De tre siste kampene har også fortalt om dalende formkurve. Det åpnet for øvrig ikke så aller verst, og man hadde alt under kontroll i det første kvarteret. En del sjanser ble det også, men de gamle syndene meldte seg på nytt — det skulle «tråkles» for meget. Det ble derfor i stedet Eik som tok ledelsen etter 19 minutter, men du verden så åpent det var i forsvaret ved denne hendelsen. 10 minutter senere ble det 2-0, da Eik-senteren fikk stå alene og headet et corner i nettet. Imidlertid kom LSK atskillig bedre igjen i omgangens siste minutter, og Oddvar Richardsens redusering på heading i trengt posisjon etter corner virket som en innsprøytning, og man presset hardt på. Alt i alt må man si at hjemmelaget hadde fortjent uavgjort ved pause. Annen-omgangen åpnet med et par MEGET GODE LSK-TILBUD, men så etter 5 minutter var det klart for 3—1, da i. h. Rolf Sperre fikk stå udekket og heade et frispark i mål. Etter dette spredde panikken seg for alvor i LSK-forsvaret. I det 12. minutt var det igjen svært åpent, og y. v. Roberg kunne øke til 4-1. Etter et kvarter ble det 5—1 da Roar Sand slapp en lett ball. Like etter denne hendelsen ble Richardsen så pass skadet at han måtte gå ut, og dermed forsvant også den siste puch (punch ?) i rekka. LITE POSITIVT Det er ikke hyggelig å gi så altfor meget «sur» kritikk, men vi kan ikke med vår beste vilje finne noe større å trekke fram på pluss-siden. Den eneste som imidlertid kom noenlunde opp mot vanlig nivå, var utvilsomt Egil Martinsen (i. h.), som skal ha prisen som lagets beste. Roar Sand i mål hadde dessverre dagen sin, for i vanlig slag hadde han i hvert fall tatt to av målene. Men det skal også sies til hans fordel at usikkerheten i uteforsvaret utvilsomt måtte smitte over på ham også. I angrepet falt først og fremst vingløperne igjennom, og når Oddvar Richardsen ikke på noen måte hadde noen god dag selv om han glimtet til periodevis, skjønner man at det ikke ble mye igjen. Jan-Thore Berntzen var alt i alt den minst dårlige her, men man vet jo fra før hvor avhengig han er av ordentlig støtte. Det var ca. 800 tilskuere på Åråsen. Dommeren, Ivar Hornslien, Nydalen, var ikke fullt så patent som vi er vant til å se ham [17].
Østsiden IL: Jan Hem Johansen - Jan Hermansen, Johan Johansen - Svein Karlsen, Willy Robert Nilsen, Åge Singdalsen - Gunnar Dæhlie, Kai Johnsen, Egil Olsen, Jan Johnsen, Jan Larsen.
Faksimile av RB 04.10.65
Romerikes Blad 04.10.65: "Ingen fare med slik innsats, LSK. Periodevis mye bra spill også mot Østsiden - og fortjent 6-1 Men kampen LÅ lenge og vippet" LSK-ledelsen tok en « pokersjanse» foran Østsidenkampen på Åråsen lørdag -og det holdt. Sjelden har vel et LSK-lag vært så nederlagsdømt foran en kamp som tilfellet var denne gang. Det var «stokket» ganske vesentlig, og med den dårlige Eik-kampen i frisk erindring kunne man simpelthen ikke gi det sin tillit. Imidlertid vartet guttene opp med meget fin innsats, og denne gang var det dessuten tempo over laget. I tillegg var man så heldig å møte Østsiden på en av dets dårlige dager. Den ellers så farlige Egil Olsen f. eks., har vi aldri sett så dårlig tidligere, og dette skyldes ikke først og fremst at «frakke-taktikken» lyktes. Imidlertid, LSK har all grunn til å være fornøyd med kampen, og slik den kom til å arte seg, var faktisk LSK nærmere 8—1 enn Østsiden var 2—6. Dermed skulle også plassen i 2. divisjon være sikret. Innsats har dessverre vært en mangelvare hos noen av spillerne i høst, men lørdag skal man ikke klage på at ikke alle kjempet ordentlig. Dessuten ble man spart for mye av den puslingen og «tråklingen» som har ødelagt så mye i det siste. Denne gang ble det spilt mer direkte og ikke å forglemme hurtigere.
AVGJØRELSE I 1. OMG. LSK burde ha avgjort kampen allerede før pause. 2—1 gir nemlig ikke på noen måte det korrekte bilde av det som skjedde i 1. omgang. LSK hadde et meget godt tak på kampen i den første halvtimen og det burde stått mer enn 2—0. Jan-Thore Berntzen åpnet scoringene etter 6 minutter, da han startet korrekt på et fint framspill fra Per Sæther. Jan Tore vant duellen med Østsidens c.h., Willy Robert Nilsen, og fra skrå, vinkel skjøt han mellom stanga og keeper. 2—0 kom etter 27 minutter, da Richardsen headet en pasning fra Jan Tore i nettet. Umiddelbart etter var Jan Tore igjen gjennom, men skjøt i stanga. I omgangens siste 10—15 minutter ga LSK fra seg initiativet og Østsiden overtok en del. Reduseringen kom tre minutter før pause ved i. h. Kai Johnsen. 4 MÅL PÅ 10 MIN. Siden Østsiden hadde overtatt en del før pause og med 2 omganger mot Eik i frisk erindring, var det med bange anelser LSK-patriotene så 2. omgang i møte. Denne åpnet da også med svært vekslende spill og noen bra tilbud for begge, dog med LSK-sjansene som de farligste. Imidlertid lå kampen og vippet helt til det 26. minutt. Egil Martinsen forserte seg fram på midtbanen og fra vel 20 meter skjøt i stanga. Returen omsatte så Per Altenborn i mål — 3—1. Den definitive avgjørelsen kom bare 1 1/2 minutt etter, da Jan-Thore Berntzen heardet et innlegg fra Reidar Solheim pent i nettet. Ytterligere 2 1/2 minutt senere øket Per Altenborn til 5—1 på et skudd fra skrå vinkel, mens Jan Tore ni minutter før slutt fastsatte sluttresultatet til 6 —1. Eller med andre ord, fire mål i løpet av ti minutter. JEVN INNSATS. Vi så lørdag at det faktisk er det samme hvordan man «stokker» LSK-laget bare det blir ydet full innsats og guttene går inn for å vise en del av det de kan, selvsagt under forutsetning av at stammen i laget blir beholdt. Det er bare så synd at innsatsen skal være så vidt ujevn, da hadde man sluppet å være innblandet i nedrykkingsstriden i det hele tatt. Samtlige ledd på laget klarte sin oppgave denne gang, og man kan ikke trekke fram noen deler framfor andre. Forsvaret spilte meget godt bortsett fra ved noen tilfeller i slutten av 1. omgang, bl.a. ved Østsidens scoring. Per Sæther var flyttet ned som høyre back, en oppgave han kom meget godt fra, hurtig og rutinert som han er. Dessuten var innsatsen på topp denne gang. Imidlertid var de tre øvrige i det indre forsvaret ikke noe dårligere. Per Berg har all grunn til å være fornøyd med sin insats som center-half, og som venstre-back er det lite å utsette på Finn Johansen. I mål rehabiliterte Roar Sand seg stort fra den svake Eik-kampen. EGIL I FIN FORM. På midtbanen gjorde Egil Martinsen en imponerende jobb. Denne gang ble det meget langt mellom hver hvilepause, og da vet man jo at Egil gjør det godt. Alt i alt var han kanskje den nyttigste på laget. Per Ytre-Eide fikk for en gangs skyld det ganske bra til på midtbanen. Innsats er jo aldri mangelvare der i gården og han hadde en veldig aksjonsradius. Etter hvert som kampen skred fram begynte han også å treffe medspillere med pasningene. En advarsel for stygt spill ble det også på ham. I rekka gir vi prisen så utvilsomt til Jan-Thore Berntzen, mens Oddvar Richardsen alt i alt vel var den som kom nærmest, selv om han ikke er i form om dagen. Ellers overrasket Reidar Solheim oss noe som ytre-venstre. Imidlertid spilte han vel stygt enkelte ganger, og at han ikke i det minste fikk advarsel, er oss en gåte. På høyrevingen var Per Altenborn periodevis bra med. Arve Sundby (nr.10) hadde fått oppgaven som «frakk» på Egil Olsen. Heldigvis for hans skyld hadde Olsen en av sine aller dårligste dager, uten at vi dermed har sagt at Sundby spilte dårlig. Det var ca. 5—600 tilskuere, og bra dommer var Birger Nilsen, Grüner [18].
Romerikes Blad 11.10.65: "Gjøvik/Lyn-ledelse med 2-0, men LSK klarte fortjent 3-3."Lillestrømlingene fikk vist mange bra tendenser etter pause. LSK avsluttet serie-sesongen med 3—3 mot Gjøvik/Lyn på Gjøvik stadion søndag middag. I det mest strålende høstvær fikk vi overvære en kamp av svært blandet kvalitet, periodevis var spillet både sjanseskapende og underholdende, men for i neste øyeblikk å falle ut av stilen hvor det middelmådige preget forestillingen. Kampen var uten betydning for hjemmelaget, mens den på forhånd kunne få skjebnesvanger betydning for gjestene. Likevel kjempet Gjøvik/Lyn sterkt om hver ball kampen i gjennom, og vertene ledet 2—0 ved pause. Allerede fra starten av skulle det vise seg at LSK ville få kjempe om ball og poeng i oppgjøret. Gjøvik/Lyn kom svært godt i gang. I kampens første kvarter hadde laget et markant overtak, og tok da også ledelsen i det 8. min. ved cfw. Rolf B. Backe på et fint skudd i hjørnet fra 15—16 meters hold. Et par stor-sjanser i den samme perioden KUNNE også ha bedret situasjonen for vertene, men LSK red stormen av i de vanskelige åpningsminuttene. I det 17. min. kunne vi notere en klar sjanse ved Oddvar Richardsen, men skuddet var ikke godt nok. Nok en stor utlikningsmulighet ti minutter senere — nå i en sterk offensiv LSK-periode — men Jan-Thore Berntzen skjøt utenfor i fin posisjon. Det skulle i stedet bli Gjøvik/Lyn som endret sifrene i målprotokollen ved å øke til 2—0. Igjen var cfw. Rolf B. Backe sist på ballen i et svært passivt og nølende LSK-forsvar. Så i det 37. min. fikk LSK nettkjenning, og y. v. Jan Guldhaug var sist på ballen. Men målet ble annullert for offside, svært tvilsom annullering etter vår mening! Men altså fortsatt 2—0! Gjøvik/Lyn’s ledelse var fortjent ved pause. Laget var mer aggressivt og fram for alt mer sjanseskapende i sin spillemåte. LSK hadde også som nevnt tidligere sine helt store muligheter, og oppgjøret var ikke på noen måte avgjort for gode tendenser var til stede i LSKs spillefasong. Og våre antagelser skulle vise seg riktige. Det som var tendenser før pause slo ut i en spillemessig langt bedre andre-omgang. LSK var det førende lag i omgangens største deler. Sant nok var spillet ofte både omstendig — puslete om man vil — og muligens sto ikke målsjansene i forhold til den tid ballen var på motpartens banehalvdel. Men laget scoret nå tross alt tre ganger etter pause, og Gjøvik/Lyn-forsvaret er ikke regnet som noen «hvem-som-helst» i 2. divisjonsmålestokk. 1—2 ble det 1 det 29. minutt etter corner. Typisk cornersituasjon hvor Berntzen fikk lempet ballen til Richardsen. Han lirket den videre, og y. v. Jan Guldhaug slo ballen elegant i hjørnet. Bare 4 minutter senere var det 2—2. V. h. Per Ytre-Eide skjøt flott i hjørnet fra 17—18 meters hold. Pent mål og godt spill innledet scoringen! Men det skulle ikke bli noen langvarig glede, for y. v. Knut Solbrekken la på til 3 —2 i det 37. minutt. Dermed regnet de fleste at oppgjøret var avgjort, men Ytre-Eide tok nok et kraft-tak i form av et resolutt langskudd, og ballen smalt inn bak en lite oppmerksom Gjøvik-keeper. Det må i sannhetens navn sies at denne scoring var av det heldige slaget, men det viste seg atter en gang at skudd på mål er løsningen på høstbløte baner! LSK kom bra fra kampen sett under ett. Periodevis var spillet bra, bortsett fra kampens første kvarter, og spillerne kjempet friskt om hver ball. I særklasse bestemann på laget var c.h. Per Berg. Det var både driv, fart og sikkerhet i spillet og mang en drepende «Erik Johansen-spurt» ble overrumplet av «hurtigtog-Berg». Ellers viste h. h. Egil Martinsen stabil høstform og vinghalfmakkeren Per Ytre-Eide fulgte svært godt opp. Styrke og resolutt inngripen preget spillet hans. Dessuten ble han lagets nyttigste spiller med sine to scoringer. I. v. Arve Sundby var sterk i den defensive rolle han var satt til i dagens spillesystem. I løperrekken boltret en for dagen sprudlende opplagt Oddvar Richardsen seg, noe glad i ballen kanskje, men han er opplagt i storform for tiden. I. h. Jan Tore Bemtzen var farlig som angrepets typiske «spiss», men han greidde ikke helt å følge opp suksessen fra forrige helg. God dommer Edgar Larsen, Skeid. 1090 tilskuere.
Kilder
Hovedkilde: "Fotballhistorie. Norsk serie og cup 1965" av Christian Lunde Nilsen og Arnfinn Fagerli.
34.' 
